Kautokeino - Hvordan viser vi vei?

Av Marit Karlsen, kommunestyrerepresentant (Ap) 

Jeg har siste uken fulgt, og delvis deltatt i, debatten omkring språk- og personalpolitikk i Kautokeino kommune. Bakgrunnen for debatten springer denne gangen ut fra rådmannens forord til økonomiplanen. Her legger han, slik jeg ser det, politiske føringer for en offensiv og radikal språk- og personalpolitikk uten at dette har vært gjenstand for reell politisk behandling. Jeg istemmer meg noen av hans mål, men jeg er delvis dypt uenig omkring veien dit. 

Kautokeino kommune har som visjon å være Veiviseren i Sapmi. Langt de fleste har samisk som førstespråk og rådmannens fokus på at vi som kommune bærer et særskilt ansvar for å trygge og ivareta samisk språk synes å ha bred tilslutning. Kautokeino er det stedet der forutsetningene for dette er gode. Jeg er av den mening at disse ikke bedres ytterligere ved å, på imperativt vis å ekskludere arbeidstakere og innbyggere fra fullt ut å kunne delta i arbeids- og samfunnsliv dersom helt eller delvis manglende samiskkunnskaper. 

Hvordan dette ansvaret for samisk språk best mulig forvaltes må imidlertid søkes grundig utredet og tiltak bør bredt forankres i hele Kautokeinosamfunnet. 

I forordet til økonomiplanen beskrives samisk språks sterke stilling som et konkurransefortrinn også ifht. en positiv befolkningsutvikling - nettopp fordi dette gjør at folk blir boende i, og også flytter til Kautokeino pga utbredelsen og vitaliteten av språket. Viktigheten av samisk språkkompetanse hos kommuneansatte understrekes, og dette bør vektes som vesentlig tilleggskompetanse ved ansettelser slik det allerede gjør ved ellers tilnærmede like kvalifikasjoner gitt handlingsrommet for lovlig særbehandling - tiltak som kommer innunder dette kan være fortrinn ved ansettelser, moderate lønnstilskudd og videre tiltak som ikke ses urimelige i forhold til tilsvarende gruppe arbeidstakere som ikke kvalifiserer for nevnte tiltak. For øvrig er det greit i denne sammenhengen å vise til at forholdene rundt offentlig kommunikasjon, ansettelser og personalhåndtering reguleres av språkloven, arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven. 

Imidlertid, noen av tiltakene rådmannen lanserer er blant annet trekk i lønn dersom ikke tilfredsstillende samiskkunnskaper, at møtespråket skal være samisk der samiskspråklige er i flertall og der øvrige møtedeltagere sikres informasjon ved et referat i etterkant. Dette er tiltak som, slik jeg vurderer det, klart går utover handlingsrommet lovlig særbehandling og således er lovstridig. Dette er tiltak som hindrer arbeidstakere fra å fullt ut kunne delta i eget arbeids- og organisasjonsliv, og det vil kunne virke hemmende for innbyggerne å ta tillitsverv og engasjere seg organisasjonsmessig i samfunnet dersom de pga. slike sanksjoner blir avkortet fra deltagelse og informasjon. 

Jeg er ikke tilhenger av et ensidig målstyrt arbeidsliv, heller ikke når det gjelder språk- og personalpolitikk. Jeg mener inkludering, medvirkning og individuell tilpasning gagner arbeids- og samfunnsliv bedre. Godt arbeidsmiljø, trivsel, inkluderende setting, medvirkning, produktivtet og effektivitet henger sammen. 

Samisk og norsk språk lever side om side og sammen i Kautokeino. De færreste er enspråklige. Hos mange er muntlig og skriftlig førstespråk ikke det samme. 

Det vi vet, er at innbyggerne i Kautokeino, både de som har bodd her hele livet og de som er tilflyttere, bærer på ulik bagasje hva gjelder tilhørighet, språk og identitet. Historien om samisk kultur og samisk språk i Norge er dramatisk og det er uendelig mange flerdimensjonale tap knyttet til fornorskingsprosessen. 

Nettopp åpen språkinkludering gjør at folk kommer hit for å lære seg nordsamisk. Mange har også kommet, og noen har blitt, fordi de ønsker å trygge at deres barn skal få den språkopplæringen de kanskje selv ikke fikk. En gruppe som jeg også ønsker å bære stemmen til, er de som til tross for oppvekst og voksenliv i Kautokeino ikke behersker samisk språk, muntlig og skriftlig, i den grad at de føler at de kan bruke det i dagliglivet. 

Jeg ønsker, som politiker, som tilflytter og som mor til to-språklige samiske barn å være med på å trygge samisk språks bestående og utvikling. Som politiker og nestleder i personalstyret ser jeg for meg et godt samarbeid med kommuneadministrasjonen omkring dette viktige arbeidet. 

Tiltak jeg har tro på er å trygge et åpent språkinkluderede samfunn der terskelen er lav for å ta samisk språk i bruk uten at man har dette som morsmål. Bevisstgjøring omkring den reelle to-språklige kompetansen som nettopp gjør at samisktalende ikke trenger å «slå om» både i formell og uformell kommunikasjon. Utrede gode løsninger rundt en «enhetsskole» også i Kautokeino som nettopp ville sikret bedre muntlig og skriftlig samisk språkkompetanse hos alle våre unge. Politisk arbeid for å trygge og fremme studietilbudet ved Samisk Høgskole. Ulike typer språkkurs - både tilpassede i forhold til ulik virksomhet sammen med parlører som en introduksjon ved ansettelse i kommunen og bredere mer generelle begynnerkurs. Samisk Høgskole har svært gode, og fulltegnede, begynnerkurs i samisk språk. Dette er kurs som for dem kanskje ikke meritterer for hevet rangering i høgskolesystemet men hvor de viser at de i aller høyeste grad tar samfunnsansvaret omkring en bred og god samisk begynneropplæring. Kommunedministrasjonen har også startet det viktige arbeidet omkring implementering av utsyr og systemer som skal gjøre det enklere nettopp å kunne benytte samisk språk i kommuniksajon innad og ut mot brukerne. Ikke minst har jeg troen på inkluderingen, på to-språkligheten og på senket terskel for bruk av, og styrket opplæring i skolen, av samisk språk heller enn imperativer og sanksjoner. 

Noe av den viktigste kunnskapen jeg har med meg inn i denne denne debatten er blitt gitt meg i møter med mennesker i kraft av å jobbe som lege i Kautokeino, og nå også i møter med mennesker i kraft av å være politiker. Dette er kunnskap omkring samfunnsiv, arbeidsliv og helse og hvordan historie, språk og identitet tett er knyttet sammen. Tapsopplevelser knyttet til språk og identitet så pregende at det for mange har resultert i uhelse. I politisk arbeid må dette være med som et faktagrunnlag. Som ombudsmann vil jeg bære disse stemmende, for mange bærer seg ikke selv i et offentlig ordskifte.